I desember 2024 gjorde Kongressen noe uvanlig: de introduserte et lovforslag som åpent anerkjenner reduksjon av tobakksskader. POUCH-loven av 2024, sponset av representant Jack Bergman (R-MI) og medsponset av representant Don Davis (D-NC), har som mål å forhindre stater og byer i å forby eller begrense FDA-godkjente produkter med lavere risiko, inkludert moderne nikotinposer og vapeprodukter.
Det er et beskjedent lovforslag, men et som endelig beveger føderal politikk i en fornuftig retning. Den grunnleggende forutsetningen er enkel: Hvis FDA har fastslått at et produkt er egnet for å beskytte folkehelsen, bør ikke stater få lov til å forby det av politiske, økonomiske eller ideologiske årsaker. Dette burde ikke være en radikal idé, men i kaoset av amerikansk nikotinregulering regnes det nesten som revolusjonerende.
Lovforslaget avslører imidlertid også en dypere sannhet om hvorfor USA sliter så mye med skadereduksjon. Det avslører kreftene som holder røykere bundet til sigaretter, beskytter statens inntektsstrømmer og effektivt eliminerer mindre innovatører som ikke kan overleve den regulatoriske utfordringen.
For å forstå hvorfor skadereduksjon stadig stopper opp, må man starte med en enkel realitet: Delstatsregjeringer tjener mer penger på sigaretter enn noen andre.
Den virkelige vinneren av røyking: Statskassene
Folkehelseaktivister skylder ofte på «store tobakksselskaper», men den største økonomiske vinneren av røyking i USA er staten selv. For hver 100 dollar som brukes på sigaretter, samler statskassen vanligvis inn mellom 60 og 90 dollar gjennom avgifter, merverdiavgift og betalinger fra hovedforliksavtalen. Stater har bygget enorme, stabile inntektsstrømmer på ryggen til røykere.
Når en røyker går over til nikotinposer, mister ikke staten bare noen inntekter – den mister mesteparten av dem umiddelbart. En overgang fra brennbare stoffer til nikotinposer kan kutte statens inntekter fra rundt 60–90 dollar per 100 dollar brukt til så lite som fem eller ti dollar. Ikke rart at delstatsregjeringer motsetter seg skadebegrensning. Nikotinposer er bra for folkehelsen, men dårlig for budsjettet.
Det er her Upton Sinclairs observasjon blir ny relevant: "Det er vanskelig å få en mann til å forstå noe når lønnen hans avhenger av at han ikke forstår det." Statskassene ønsker ikke å internalisere logikken bak skadereduksjon, fordi det ville bety å konfrontere de økonomiske konsekvensene av deres avhengighet av sigarettinntekter.
Hvorfor POUCH-loven er viktig – og hvorfor den ikke er til stede
POUCH-loven begrenser hindringer på delstatsnivå ved å instruere myndighetene til å respektere FDAs vitenskapelige avgjørelser. Hvis FDA godkjenner en nikotinpose eller vape som passende for å beskytte folkehelsen, bør den ikke forbys av stater som foretrekker inntekter fra sigaretter. Dette gjenoppretter et grunnleggende prinsipp om regelmessig sammenheng.
Likevel tar ikke lovforslaget tak i den mer grunnleggende feilen på føderalt nivå: feilklassifiseringen av nikotinposer under Center for Tobacco Products. Nikotinposer inneholder ingen tobakksblader, produserer ingen røyk, involverer ingen forbrenning og har en toksikologisk profil som er nærmere nikotinerstatningsterapier. Å behandle dem som sigaretter er vitenskapelig feil og administrativt skadelig.
FDAs søknadsprosess før markedsføring av tobakk, utformet for en annen tidsalder, krever millioner av dollar i data, toksikologi, modellering og analyser på populasjonsnivå. Store sigarettselskaper har råd til disse innsendingene. Mindre og mellomstore innovatører har ikke det. Mange har tilbrakt år i regulatorisk limbo, ikke fordi produktene deres er utrygge, men fordi byrået som vurderer dem strukturelt ikke er i stand til å se det større bildet. Regulatorer utsetter, ber om flere studier og unnlater å skille mellom høyrisiko- og lavrisikoprodukter.
I dette miljøet kan bare de største etablerte aktørene overleve lenge nok til å få FDA-godkjenninger. Små selskaper går konkurs. Produktene deres forsvinner ikke på grunn av sikkerhetssvikt, men fordi reguleringssystemet er bygget opp på en måte som privilegerer de rikeste.
Ironien er åpenbar: jo mer FDA insisterer på å behandle tryggere produkter som sigaretter, desto mer garanterer de at sigarettselskapene vil forbli de dominerende aktørene i nikotinmarkedet.
Et nødvendig neste steg: Fjern nikotinposer helt fra FDA-CTP
Hvis Kongressen ønsker å støtte bytte av nikotin for voksne, må den etter hvert reformere selve regulatoriske strukturen. Nikotinposer bør ikke overvåkes av Center for Tobacco Products. De bør være underlagt et forholdsmessig regelverk – aldersbegrensninger, produksjonsstandarder, opplysninger, testing av forurensninger – men ikke et system designet for brennbare stoffer.
Å behandle poser som sigaretter garanterer to utfall: langsommere adopsjon av skadebegrensende tiltak og konsolidering av markedet til noen få multinasjonale tobakksselskaper. Å behandle poser som moderne forbrukerprodukter støtter innovasjon, konkurranse og bytte av leverandør.
Det større bildet: POUCH-loven åpner en dør Kongressen må gå gjennom
POUCH-loven er et skritt i riktig retning. Den forsøker å gjenopprette en viss sammenheng i nikotinreguleringen ved å sikre at stater ikke kan overstyre FDAs folkehelsevurderinger. Den tvinger frem åpenhet rundt FDAs enorme etterslep av søknader. Og den signaliserer en liten, men viktig tverrpolitisk anerkjennelse av at skadereduksjon er viktig.
Men hvis Kongressen virkelig ønsker å redusere røyking, må den ta tak i systemet som helhet: de finanspolitiske insentivene som oppmuntrer stater til å fortsette å røyke, feilklassifiseringen som fanger lavrisikoprodukter i en upassende regulatorisk kategori, og de prosedyremessige forsinkelsene som i det stille eliminerer små innovatører samtidig som de bare beskytter de selskapene som er velstående nok til å overleve byråkratiet.
POUCH-loven er en begynnelse, ikke et sluttpunkt. Hvis lovgivere mener alvor med å forbedre folkehelsen, må de motstå Sinclair-fellens gravitasjonskraft og utforme en nikotinpolitikk som belønner bytte i stedet for å straffe det.
-
Roger Bate er Brownstone Fellow, seniorfellow ved International Center for Law and Economics (januar 2023–nå), styremedlem i Africa Fighting Malaria (september 2000–nå) og fellow ved Institute of Economic Affairs (januar 2000–nå).
Vis alle innlegg